Restaurering av en gammel Heathkit radio

Det hele begynte med at en radioamatørkamerat av meg kom over ett parti med gammelt Heathkit utstyr, deriblant 5 stk HW12. HW12 er en 80 m SSB single bander. Heathkit kom på markedet med denne som byggesett i 1963. HW12A, som vi har, kom på markedet 3 år senere, altså i 1966.

Radioene var utseendemessig ganske bra å se på, men da vi fikk de ut av kassene så vi at der mangla litt av hvert. F.eks var der bare 2 stk som inneholt rør og ingen var komplett bestykket. Vi satte i gang med restaureringen  i håp om å få, i hvert falle en fungerende radio. Det første som ble gjort var å få til en brukbar frekvensutlesning. De fleste radioene hadde en tynn plastfilm foran vinduet, med en vertikal strek for frekvensavlesning. De flest av disse var løsnet, eller var forsvunnet da de bare var festet med lim, eller dobbeltsidig tape. En derimot var laget av 2 mm tykk hardplast (plexiglass?) og var skrudd fast. Den ble valgt. Frekvensskalaen var og ganske skeiv og bulket, så vi brukte den som så minst bulket ut. (Slike skalaer kan du kjøpe nye på ebay) Da den kom på plass viste det seg at plastvinduet var for tykt, skruene til frekvensskalaen subbet borti plastvinduet og det var umulig å stille inn frekvensen. Det viste seg at det var i nedre kant av vinduet det gikk tregt, så vi fjernet ca 1 mm av plasten i nedre kant. Det gjorde susen og resultatet ble ganske bra og det ble ikke synlig.

HW-12A er bygget opp på et eneste stort kretskort. Nederst i høyre hjørne på bildet sees en sokkel for en plug-in 100 kHz krystall kalibrator, HRA-10-1, som Heathkit leverte som tilleggsutstyr. Over denne sees PA røra, 2stk 6GE5, pi netverks spolen og FINAL TUNE kondensatoren. Over de fire sistnevnte skal det opprinnelig være montert en skjerming. Denne var borte på alle våre radioer.

Radioen inneholder kun 3 stk elektrolyttkondensatorer og de sitter i audiodelenen. De er blå og kan sees helt nede i kanten og litt til høyre på bildet. ESR og kapasitet ble målt og de var i forbløffende god stand, men da slike gamle kondensatorer kan feile når som helst, ble disse byttet. En del motstander ble og byttet. Enkelte av disse gamle karbonmotstandene hadde endret verdi til opptil det dobbelte av angitt verdi  og mere til. Derimot fant vi ingen som hadde brudd. En silikondiode hadde derimot brudd (Heathkit ZW 57-27). Etter en del søking på nettet fant vi ut at 1N4005 kunne brukes som erstatning for denne. Radiorøra ble målt og de fleste var fremdeles i god stand,  så vi bestykket radioen med disse.

HP-23-A power supplyet har følgende brytere og tilkoplinger på forsiden, sett fra venster: Trimmepot for justerbar BIAS (-80 til -40 Volt) Vender for 250 Volt DC / AC AV / 300 Volt DC. En BREAKER (I stedet for sikring som var på den opprinnelige HP-23 modellen). En 11 pins rørsokkel for power output og for fjernstyring fra en radio. Helt til høyre sees AC powerkabelen med jord. Baksiden av poweret har ingen tilkoplinger.

Det som nå måtte gjøres var å få en status på powersupplyet. Det var et Heathkit HP23A. Dekslene ble tatt av og komponenter målt. Alle elektrolyttene holdt spec. men de er gamle og bør nok byttet etter hvert. Motstander og dioder var og ok. Det eneste vi hadde å utssette på den var at 240 Volt tilførselen kom inn via en lampettledning. Denne ble byttet ut med en apparatledning med jord fra Clas Ohlson og  jordet skikkelig i chassiet. De første powera av denne typen kom med kabel uten jording, men da HP23B versjonen kom i 1973 var det med skikkelig jordet AC kabel. Når det gjelder de gamle kondensatorene i dette poweret så en del av de ikke lenger mulig å skaffe i samme utforming. Av den grunn finnes det en del ombyggingssett på markedet som gjør poweret godt som nytt. Ett Google søk vil antagelig gi deg flere kilder. Da dette er ett power som er beregnet på rørradioer finnes det spenninger på over 800 Volt. Alle spenningene ble målt og funnet i orden. Kan forresten nevne at disse powera er blitt etterspurt og dyre i det siste da mange Collins eiere bruker de til sine S-line radioer. De passer også til noen Drake radioer.

Så var vi klar for den store Smoketesten. Radioen ble koplet til og spenning satt på. Det var helt stille og vi så at røra begynte å gløde. Etter en stund kom der sus i høytaleren og vi pustet lettet ut. Mottakeren var det første vi ville teste, og da først og fremst følsomheten. Vi fulgte ikke de gamle prosedyrene i instruksjonsboka, som er basert på å klare seg med minst mulig instrumenter. I stedet koplet vi en HP8656B signalgenerator på inngangen. Den lar seg regulere ned til -127 dBm uten ekstra dempeledd. Kravet fra Heathkit her er at den ved  1 μV (-107 dBm) inputsignal skal gi minst 15 dB signal + støy/støy. (Skal måle SINAD senere men hadde ikke de riktige overgangene tilgjengelig) Den hørte dette greit etter litt trimming. S-meteret fungerte og greit etter trimmingen, det gav nøyaktig S9 ved -70 dBm inngangssignal, hvilket er standard for HF-radioer. Senderen var og grei. Etter litt trimming og justering gav den ca 100 W ut i en dummyload.

Radioen er foreløpig kun blitt benyttet til å lytte på da jeg ikke har noen skikkelig 80 m antenne. Jeg har strekt ut en tråd på en viss lengde og på den tar jeg greit inn QST-LA på søndagene.

 

 

Dette innlegget ble publisert i Teknikk. Bokmerk permalenken.